Category: Blogg

Jeg har større enn deg…

Kommentar:

Jeg har større enn deg...

Framfor å hylle Glimts bragd i Europa, er fokuset rettet mot hva som er størst: Glimts semifinaleplass i Europa eller Rosenborgs kvartfinale i Champions League mot Juventus. Martin Sleipnes er en kjent profil fra VG. Hans første reaksjon etter avensementet var å skyte mot RBK. En merkelig måte å feire på, framfor å glede seg over en unik bragd hans klubb akkurat har stått for.

For å gjøre en diskusjon kort: Er Branns enorme Obosliga-sesong i 2022 en større prestasjon enn Glimts seriegull 2021? 2023? 2024? Selvsagt ikke.

RBK slo ut Milan som var regjerende seriemestere i Italia, med det som på den tiden var det beste laget i verden på papiret(selv om de slet i hjemlig serie det året). I tillegg var Seria A verdens beste liga på den tiden. Dette gjorde de på øverste nivå ute i Europa.

Glimt slo Lazio, som heller ikke har vist storform, men samtidig er dette på nivå 2 i Europa.

Men: Skulle Glimt komme til finalen, da tror jeg til og med at jeg endrer mening. Om Glimt vinner, vil dette aldri bli toppet av et norsk klubblag.

For å dra inn en annen sammenlikning: Om Glimt ryker ut av semifinalen, vil ikke Rosenborg toppe prestasjonen i 2025 om de kommer til finalen i Conference League. Da må de vinne hele turneringen. Dette vil selvsagt ikke skje i 2025. Kanskje i fremtiden om de fortsetter framgangen? Om så skulle skje, vil jeg ikke midt i feiringen melde mot Glimt. Da skal det nytes, på samme måte som vår egen Frank Amundsen som stod på tribunen med tårer i øyene. Følelsene utpå kroppen. Det er fotball. Følelser. 

Men er det egentlig mye vits i å diskutere om hvor stor bragden til Glimt er? Jeg tror ikke at Kjetil Knutsen er spesielt opptatt av dette, for dette er ikke endestasjonen til Glimt. Det stopper ikke her. Det tror verken KK, Helstrup, Berg, supporterne eller undertegnede for den del. I altfor lang tid har vi trodd at Glimt har makset potensialet, men de motbeviser påstanden gang på gang. Dette er fotball – det finnes ikke en endestasjon. Så lenge klubben har rammebetingelsene til å fortsette med byggverket, vil det ikke stoppe her. 

Kjetil Knutsen er en snekker. Han hadde en stødig grunnmur fra før. Nå renner pengene inn på klubbkontoen nok en gang. Dette gjør at de kan styrke grunnmuren ytterligere, for det er enkelte spillere som er mer uerstattelige enn andre. Patrick Berg kan man ikke erstatte. Nå øker mulighetene får at han fort blir i Glimt resten av karrieren. For han vet også at dette ikke er endestasjonen.
I tillegg har klubben råd til å ta større risiko i sommerens overgangsvindu. Jeg blir overrasket om de ikke forsøker å lokke Hugo Vetlesen og Albert Grønbæk hjem igjen. Svingdøra på Bodø Lufthavn er der enda.

Kan de blåse 100 millioner på en spiller som Sondre Ørjasæter? Selvsagt kan de det. De har råd, og de vet at han kan gi avkastning i form av både prestasjoner og fremtidig salg. 

Glimts muligheter for Champions League fotball i høst har aldri vært større. Og sjansene kommer til å øke ytterligere når de går all in i sommerens overgangsvindu. 

Og når de får de siste brikkene i puslespillet på plass, er ikke en semifinale i Europa League endestasjon.
RBKs kvartfinale mot Juventus er fremdeles den største bragden av et norsk klubblag.
Den holder neppe lenge slik utviklingen til Glimt er.
For fundamentet til Glimt er i ferd med å få fra betong til stål.

Og undertegnede blir kritisert for å ikke holde med andre norske lag ute i europa.
Dette er grunnen.
For jeg er en Rosenborg-supporter.
Pri 1 som RBK supporter er alltid å vinne Eliteserien. Europa er en bonus.
Over tid er det vanskelig å bryte ned stål.
Men selv om vi er mange som lider av å se Glimts eventyrlige suksess, er det fortsatt mulig å ta 2 steg tilbake og hylle det de holder på med.
Fordi det er helt vilt.
Det er historisk.
Det er unikt.
Og det er en “fuck you” finger til den moderne fotballen, hvor vi trodde at dette var umulig.

Gratulerer til alle med hjertet i Glimt, og til hele klubben for den sportslige suksessen som føles som et mareritt.

Gratulerer også til trenerne på skilandslaget og til sprintlandslaget.
For vi vet jo at verken Kjetil Knutsen eller Bodø/Glimt ikke når opp når vi kommer til idrettsgallaen. Den er forbeholdt vinternasjonen Norge.
Det er nå 18. April, og jeg kan konkludere med at ingenting i 2025 vil toppe Glimts bragd i Europa dette året. Ingenting. 
Fotball er verdens største idrett.
Og akkurat nå er Bodø/Glimt topp 4 i Europas nest største turnering for klubblag.
Kjetil Knutsen har gjort det igjen.

Men er det endestasjonen?
Kun hvis Kjetil Knutsen velger å ta buss for tog i sommer.
Lite tyder på at det blir en realitet.
Dessverre.

Hvor lang er en tråd?

Hvor lang er en tråd?

Dette er svaret Snorre ofte gir når han egentlig ikke helt vet svaret. En metafor kan være både avvepnende og humoristisk. Men hvor lang er egentlig en tråd? Det var i hvert fall Snorres svar under tirsdagens episode, en episode hvor vi fikk oppsummert samtlige kamper som ble spilt av runde 2 på en god måte. Og i denne episoden var vi innom problemene Molde og FK Haugesund er i. Problemene Brann kunne vært i. 

 

“Hvor lang er en tråd?” kunne faktisk Per Mathias Høgmo og Sancheev Manoharan ha brukt, dersom de fikk spørsmål om hvor store problemer Molde og Haugesund har. Men hva skal de svare hvis de får spørsmålet: “Når startet problemene?”

Ser man på klubbene som har kjempet i toppen, eller som har fått mest ut av lite, er det flere likhetstrekk. Det samme gjelder for klubber som har underprestert.

Bodø/Glimt, Brann og Viking er tre klubber som har stabilisert seg som topplag, og det er nesten naturstridig at førstnevnte har oppnådd alt de har gjort. Brann rykte ned i 2021, noe som er ganske sensasjonelt for en klubb med deres budsjett og historie. Viking gjorde det samme noen år tidligere. Hva er likhetstrekkene mellom Branns og Vikings nedrykk og deres suksess i etterkant? God klubbdrift. Kunnskap, ledelse, kontinuitet og en hel klubb som trekker i samme retning. Kanskje har de latt seg inspirere av gjengen i nord?

Rosenborg har ikke rykket ned, men deres 9. plass kan kanskje betraktes som et nedrykk. I hvert fall omtaler de det slik. Men hva var årsaken til RBKs drastiske fall? Elendig klubbdrift. Mangel på kunnskap, dårlig ledelse og en splittet klubb hvor alle trakk i hver sin retning. Nå er klubben på vei opp igjen, uten investorhjelp. Uten dyre kjøp og altfor høye lønninger, til tross for at enkelte hevdet at de var avhengige av penger utenfra fra pengesterke personer som ønsket mer makt. Rosenborg kunne ha hatt Tore Strømøy som styreleder, men ledes nå med stødig hånd av Cecilia Gotaas Johnsen og Tore Berdal, som legger til rette for at Alfred Johansson og Micke Dorsin skal lykkes i sine roller. En samhandling fra A til Å, med ansatte som er skreddersydde for sine roller. Selv om man måler krefter ute på banen, hvor man er avhengig av det samme: Rollespillere som passer inn i trenerens filosofi, og spillere som fungerer godt sammen. Samhandling, som Nils Arne Eggen ofte refererte til. Men denne samhandlingen gjelder også i administrasjonen og på styrerommet, som man ser i Bodø/Glimt, selv om samspillet med egne supportere ikke alltid er til å skryte av.

Her kan jeg også trekke Sandefjord inn i miksen. De er dog ikke med å prege toppen av Eliteserien, men det er en klubb som år etter år presterer bedre enn hva de fleste forventer. “Overpresterer” mener mange.
Ja, kanskje overpresterer de mtp størrelse på klubb.
Men de overpresterer ikke mtp. klubbdrift.

Hvordan er da samhandlingen i Molde FK? Hvor godt forankret var sparkingen av Erling Moe, der Kjell Inge Røkke selv ringte Moldes mest suksessfulle trener gjennom historien for å gi ham beskjeden over telefon fra Sveits? Hvor godt ble det kommunisert med Per Mathias Høgmo før ansettelsen? Hva ble han lovet, og hvor mye av lovnadene ble oppfylt?

For å trekke i samme retning, gjelder det ikke bare samhandlingen mellom trenere og spillere, trener og administrasjon, eller administrasjon og styre. Også supportere og omgivelsene kommer inn i bildet her. Når omgivelsene i.- og rundt Molde gjennom flere år har omtalt MFK som “Gutteklubben Grei”, er det en fin pekepinn på hvor de skal starte.

Apropos dårlig klubbdrift: FK Haugesund. Klubben som ansatte en trener fra Island, uten å ha kommunisert godt nok på forhånd. Klubben som over flere år har mistet flere viktige spillere for nesten ingenting, og som startet denne sesongen i rød sone, og senere i vinduet ga bort to av sine aller viktigste spillere, som kanskje også var deres eneste håp. Kunnskap, ledelse og kontinuitet. En hel klubb som trekker i samme retning. 

Kanskje trekker man i en tråd. 

Den tråden kan være lang, som den ser ut til å være i Viking og Rosenborgs tilfelle. 

I Moldes tilfelle kan det hende de må bytte hele tråden. 
“Gutteklubben Grei”.

I Haugesund er de mest sannsynlig i enden av tråden, og har ikke mer å trekke i.
Da er det dumt å fjerne han som har holdt hardt fast i den enden gjennom avslutningen på 2 sesonger, men heller de som har gitt han den enden.

Svaret på dette får vi i ukene som kommer. 

For hvor lang er egentlig en tråd?

Premierenerver?

Kan Mathias Dyngeland og Brann løfte seg igjen etter skrekkampen mot FFK? Foto: Torstein Flåm

Premierenerver?

For klubbene er preseason tiden hvor man forsøker å bli best mulig forberedt inn mot en lang sesong. Det kan være i form av å bygge fysisk form, skape bedre relasjoner og bygge videre på sesongen som har vært.

Det kan også være tiden hvor man kan spille inn nysigneringer, hvor enkelte lag får bedre tid enn andre. Til og med tiden hvor nye trenere skal bli kjent med laget sitt og få inn sine ideer.

Og det kan være tiden hvor man forsøker å endre spillestil.

For supportere og personer med klubbtilhørighet, er dette tiden hvor forventninger bygges opp – og ned. Enkelte går til seriestart med realistiske forhåpninger.

Andre har blitt lurt av vinterens resultater, og går til seriestart med urealistiske forventninger. Andre har fått sine håp knust før det hele har begynt, med god grunn.
Andre er bare generelt skeptiske. Dette går igjen år etter år, og vi som har våre hjerter i en klubb er ganske dumme på denne måten. Vi lar oss lure hvert eneste år.

For ofte har ikke vinterens resultater noe som helst å si.
Ikke alltid.
Men ofte.

Sesongen har rullet i gang, og det florerer av optimistiske og negative supportere fra eliteserieklubb til eliteserieklubb. Var man for optimistisk? Var forventningene for høye? Var man for negativt innstilt til eget lag? Har jeg blitt lurt igjen?

Etter første serierunde har mange allerede konkludert. Og det til ingen nytte.
For er det én ting man har lært etter mange år i fotballen, er det at resultater i en seriepremiere ikke trenger å være representativt for hvor laget står på daværende tidspunkt.

Premierenervene kan slå til.
Resultatene kan være kunstige. Det kan snu fort og brutalt. Eller ikke.

For hvordan pleier egentlig topp- og bunnlag å gjøre det i første serierunde? Mange tenkte kanskje at Lillestrøms 2–3-tap hjemme for KBK i 1. serierunde 2024 var preget av premierenerver. KBK var jo et lag som skulle rykke ned, var det ikke? Og Lillestrøm skulle kjempe om en europacupplass? Lagene som til slutt endte på 1. til 5. plass gikk alle seirende ut av første serierunde i 2024-sesongen.

FFK på 6. plass tapte, men det var riktignok på hjemmebane mot Bodø/Glimt, i en kamp hvor FFK til tider rystet serievinneren. Hva med bunnlagene? Hva så med de lagene som fikk en dårlig sesong? Lillestrøm har jeg vært inne på, men også Odd gikk på et tap – hjemme mot FK Haugesund, som endte på kvalikplass.

Kontrollert start på sesongen for Haugaard og Tromsø. Kan de regnes med på øvre halvdel? Foto: Torstein Flåm

Hva så med 2023?
Årets store skuffelse ble Rosenborg, og de vant faktisk seriepremieren hjemme mot Viking. Et sterkt resultat, men for oss som husker kampen, var det også et heldig resultat – på et underlag som enda ikke var klar for sesongen.

Bodø/Glimt, Brann og Tromsø tok de tre øverste plassene, og alle de tre klubbene åpnet sesongen med seier, uten baklengs.
Tromsø var riktignok vanvittig heldige da de slo regjerende seriemester Molde 1–0 på hjemmebane. Dette var også et oppgjør som begge lag refererte til i etterkant av sesongen.
Molde følte de gjorde en spillemessig god sesong, men hadde verken dyktighet eller marginer med seg i motstanders 16-meter.
Tromsø var bunnsolide bakover, og hadde veldig ofte marginene med seg i motstanders 16-meter, hvor de ofte gikk seirende ut av kampene, til tross for å være statistisk underlegne.
Prestasjonene og marginene fra første serierunde gjenspeilet dermed lagene også etter 30 spilte seriekamper.

Stabæk rykket ned denne sesongen, og deres seriepremiere er absolutt et godt bilde på hvordan deres sesong var.
Det er bare å søke opp baneforholdene på Nadderud, hvor de sprayet åkeren med grønn maling.
Det var ikke mulig å score i gjørmebadet denne mars-dagen, og gjørme beskriver Stabæks sesong ganske godt.
Et annet lag som rykket ned denne sesongen, var Vålerenga – via kvalik.
De vant seriepremieren 1–0 på bortebane. Motstander var Aalesund, som rykket ned ganske så klart.
Det de trodde var et godt resultat, gav muligens en falsk trygghet. VIF var nemlig langt ifra imponerende i dette oppgjøret.

Igjen en sesong hvor første serierunde delvis indikerte hvordan sesongen skulle bli.

Skjermbilde 2025-04-01 kl. 16.32.48
Jacob Dunsby og Sandefjord fikk en værst tenkelig start på sesongen med tap borte mot KFUM. Adrian Pereira og Rosenborg bidro til økt entusiasme i Trondheim etter deres overbevisende seier borte mot Strømsgodset. Foto: Torstein Flåm

Hva så med 2022-sesongen?
Molde blir seriemestere på suverent vis, og kommer ganske så sensasjonelt 18 poeng foran Bodø/Glimt.
Allikevel er det knapt en person som sitter igjen med en følelse av at Molde er et mye bedre fotballag enn Glimt. Snarere tvert imot.
Men Molde nekter å tape, og har 17 seire på rad. I kamper hvor Molde underpresterte spillmessig, klarte de allikevel å avslutte kampene som vinnere. Ofte med 1-måls seier.
Faktisk så vant Molde hele 16 kamper med 1 mål den sesongen, om vi regner med Europa. 1–0-seieren over Vålerenga i seriepremieren ble dermed et godt bilde på hvordan deres sesong skulle bli.

Bodø/Glimt og Rosenborg tok sølv og bronse denne sesongen, og de spilte mot hverandre på Aspmyra i første seriekamp.
En kamp hvor Glimt underpresterte, som de resultatmessig gjorde denne sesongen.
Et Rosenborg som spilte sin første kamp under Kjetil Rekdal, som igjen viste fram coaching i verdensklasse.
Denne kampen ble et godt bilde på sesongen for begge lag.
For Glimt var ustabile på vårsesongen og avga poeng i kamper som de vanligvis ikke pleide å avgi poeng i.
Savnet av Berg og Bjørkan ble for stort.
RBKs sesong var preget av at de slet mest da de måtte kontrollere kampene, helt til Casper Tengstedt kom.

Kristiansund og Jerv rykket ned denne sesongen.
KBK åpnet med å tape for AAFK.
Jerv åpnet faktisk sesongen med å slå Strømsgodset 1–0 på hjemmebane, men Godset var et lag som hadde store problemer i 2022, og endte på 12. plass.

Det er kanskje ikke like mye å ta fra denne sesongen, om vi skal se på om trendene fra seriestarten gjenspeiler sesongen sett under ett, da to medaljelag møttes, og det samme gjaldt to lag i bunnen.
Men flytter vi oss til 2. serierunde, så taper Jerv hele 4–0 borte mot LSK.
KBK taper hjemme for Sarpsborg 08.

Vi skrur tiden fram til nåtiden.
Bør enkelte supportere kjenne på en frykt?
Kan andre supportere leve videre på optimismen?
Kan man skylde på premierenerver, eller gir resultatene i første serierunde grunn til bekymring eller optimisme?

Jeg konkluderer med at jeg ville ha vært nervøs om jeg skarret med R-ene.
Jeg priser meg lykkelig over at jeg sier “æ” framfor “i”.
Samtidig så kan det hende at dette blir en fantastisk sesong om man spiser pølser i vafler, eller om man må gå i 17. maitog bak brøytebilen med reisdyrene synlige i horisonten.
Og de som ber til Gud, de ber kanskje ikke forgjeves. Men det vil neppe hjelpe i Haugesund.

De aller fleste, inkludert oss i Rabona, har konkludert med at det er “de 5 store” i Eliteserien.
I 2025 kan vi få en endring.
Dette er fotball – alt kan skje.
Bare spør Lillestrøm.