Norge har nå et mannskap som kan hevde seg i et VM-sluttspill

Anført av en ustoppelig Erling Braut Haaland (17 mål på de ni seirene – spinnvilt) er det nå bare et realt bananskall i hjemmekampen mot Estland på Ullevaal i november som kan hindre Norge en direkte VM-plass som vinner av gruppe I. I øyeblikket har Norge 26 plussmål mot Italias fem. Samme hva italienerne gjør i sine tre siste kamper før møtet med Norge i november:

Det skal ikke bety noe for VM-plassen.

Norge må slå Estland. Sett av datoen 13. november. Da kan det bli avgjort, om Norge når sitt første sluttspill på 26 år og sitt første VM-sluttspill på 28 år.

Og jeg kan love at 5-0 mot Israel betyr mye for de norske landslagsgutta. Dette er deres tid, dette er deres sjanse, dette er fotballspillere i sin beste alder, spillere med fedre som har spilt VM, spillere som har sittet og sett på sine forgjengere rotet bort mulighetene.

Nå har de selv sjansen, det er deres tid, og de bruker den. 11-1 og 5-0 over Moldova, 5-0 og 4-2 over Israel, 3-0 over Italia og 1-0 mot Estland er Norges resultater i sin VM-kvalifiseringsgruppe.

Det er ganske voldsomt – 29-3 i målforskjell på seks kamper.

Og mot Israel ble det fem. Selv to brente straffespark fra Erling Braut Haaland spilte ingen rolle (bare et av dem ville vært tellende, keeper rørte beina for tidlig fra streken, sparket måtte tas om igjen), og Israel hjalp godt til. Jeg skal ikke lage noen politisk greie av dette, men Norge fikk hjelp av den betente motstanderen: To selvmål, ett på hver side av en klassisk Erling Braut Haaland-scoring gjorde at Norge gikk til pause med 3-0 etter det som – faktisk – var en litt middels omgang av Ståle Solbakkens gutter.

Etter pause hadde Norge null problemer og full kontroll. Sander Berge, en gutt jeg kjenner godt helt tilbake fra da han spilte i Asker, blir bare bedre og bedre. Mot Israel styrte han, ledet laget, vant baller og startet angrep.

Berge var på mange måter banens bestemann, men det går ikke an å komme utenom hat-trick-Haaland som BB: Han leverer, kamp etter kamp, på klubb- og på landslag. Og han er omgitt av en mix av artister og hardtarbeidende medspillere. Nusa får folk opp av stolene, Bobb finter motspillerne ut av banen, Sørloth ofrer seg, Ryerson sloss som om dette er det siste han skal gjøre.

Og så har du Kristoffer Ajer, en spiller jeg har vært kritisk til mange ganger, en ballwatcher i mange landskamper jeg har sett.

Nå ser vi hva Ajer står for; klok, hurtig, konsentrert, vinner baller, løper opp, står der, tar med seg ballen ut av forsvar. Ajer har egentlig det meste, nå ser vi mye av det.

Norge er på vei til VM, ledet av tre spillere som er født samme år: Kristoffer Ajer, Sander Berge og Martin Ødegaard, alle tre født i 1998, en gylden generasjon norske fotballspillere.

Og så har du Erling Braut Haaland, født to år senere.

Disse fire er ledestjernene på dette norske laget. Ta med Alexander Sørloth (født 1994) så er fysikken på det norske laget komplett

Og finessene står de noe yngre Oscar Bobb (født 2003) og Antonio Nusa (født 2005) for.

Offensivt har Norge nå et lag som kan matche de beste. Kommer Norge til VM, så kan dette laget vinne kamper og komme seg ut av et gruppespill – det vil ikke være noen sensasjon.

Det nærmer seg nå – Estland gjenstår om en måned.

Ullevaal vil fylles den kvelden.

Alle vil hylle heltene en siste gang denne høsten.