Fra plast til plen – fotballens røtter fortjener ekte underlag.

Vi må tilbake til gressbanen

Det er mange logiske årsaker til at kunstgress brukes i Norge. Men det betyr ikke at hovedbanen, kampbanen det spilles på MÅ være av plast.

En av mine viktigste motivasjoner den gangen jeg prøvde å bli en god fotballspiller, det var å få spille på hovedbanen, “Øvre bane”, på Stampelsletta. For “Øvre” var det bare A-laget som fikk spille på, pluss hvis du kom langt i NM eller KM i aldersbestemte årsklasser.

“Banen er stengt” sto det ofte på et skilt på “Øvre”. Banen var å regne som hellig.

Og jeg mener det gjorde noe med oss. Det var dit vi ville, det er det som var stas. Det var motiverende.

På naturgress, naturligvis. Dette var før kunstgress var særlig utbredt i Norge. Men poenget står – du måtte bli god for å få spille på den beste banen.

Spol 40 år fram i tid, og sønnen min, Isak, prøver å bli god. I Asker. Der var kunstgress på hovedbanen lagt, for lengst. Greit nok, baneproblemene i Asker er uansett en annen problemstilling.

Men hva hadde Isak og co å se fram til?
Allerede fra ungene kunne gå, trente de på hovedbanen. Gulroten var spist opp før de hadde begynt på skolen omtrent. Å spille på Føyka, på hovedbanen, på kunstgresset, det var ikke spesielt stas, det hadde de jo gjort for lengst, og det uten nummer på ryggen.

Etter min mening må vi tilbake der hovedbanen var hellig, og av naturgress. I hvert fall i Sør-Norge. Når du kan ha naturgress i Trondheim så kan du selvsagt ha det i Drammen. I stedet handler alt om “flerbruk” og “økonomi” og “kommunen”. Det trumfer alt.

Når Fredrikstad kommune bestemmer at det skal legges kunstgress på Fredrikstad stadion, langt inne i snøfattige Østfold, så er årsaken at “da kan alle bruke banen.”

Gulroten er altså borte for de unge og håpefulle, som selvsagt burde trent og spilt på en – gjerne kunstgress – bane et annet sted enn på det som burde vært den “hellige” hovedbanen.

I norsk fotball spiller 12 av 16 lag i Eliteserien på kunstgress. Tradisjonsrike klubber som Rosenborg og Brann holder på naturgress, som de eneste sammen med Haugesund og Bryne.
Sandefjord som ofte blir omtalte som «Sommerfjord» valgte før 2024-sesongen å bytte fra gress til kunstgress, og begrunnet det med økonomi.


Nå skal heldigvis Molde gå fra kunstgress til gress igjen.
Snøfattige steder som Stavanger har kunstgress, det samme med klubber på Østlandet som Strømsgodset, Sarpsborg 08, Vålerenga og nevnte Sandefjord.
Og på den beste gressmatta av dem alle, spilles det nå Obosligafotball. Enn så lenge, får det ser ut til at vi for Lillestrøm tilbake på øverste nivå igjen til neste sesong.

“Alle” skal visst få trene på Vålerengas forholdsvis nye hjemmebane, selv om det ligger glimrende treningsbaner bare en langpasning unna, på Valle.

Og mye av årsaken til flerbruken er alltid “økonomi”, ha en bane alle kan spille på, året rundt.

Det er fint det, men det bør og må ikke være hovedbanen, den bør være av naturgress og være en motivasjon for talentene.

Ordet “kunstgress” dukker alltid opp når Bodø/Glimts suksess i Europa skal forklares. “Kunstgress” og at norsk fotball spiller “vår-høst” og dermed har en fordel i kvalifiseringene til europacupene.

Men Rosenborg var enda bedre i Europa, over tid, og de spilte på naturgress. Det må ikke bli sånn at du skal se til Bodø for alt, det holder at klubben har gjort det meste riktig sportslig og økonomisk de siste årene. Kunstgress er ikke ensbetydende med suksess.

I dag virker det som alt handler om økonomi.

Men skal du se til Bodø for noe, så er det nok heller hvordan de gikk fra konkurs til Norges rikeste klubb på få år enn at de spiller på kunstgress.

Norsk fotball må tilbake til at hovedbanen er hellig, og at det spilles fotball på det naturlige – gress.

I hvert fall i Sør-Norge.