Det er disse kampene som er de deiligste å vinne…

Nå ble Norge berget av en blanding av flaks, oppofrende forsvarsspill og en motstander som ikke var skarp nok. For det røynet på mot slutten, spillerne så mer enn slitne ut.

Det var nesten dømt til å bli en slags nedtur etter den strålende og sterke 3-0-seieren over Italia fredag. Tre dager senere var altså den norske gjengen, fortsatt høyt oppe, i Tallinn for å møte et langt mindre merittert lag.

Du kan snakke om at du skal være proff, fikse det. Men det er bare mennesker. Omstillingen var tøff, og du så det tidlig i kampen: Dette blir ingen spasertur i parkene i Tallinn. I stedet måtte Norge kjempe inn poengene, Antonio Nusa lyktes ikke, Alexander Sørloth så sliten ut.

Det var i grunn bare Sander Berge (i 1. omgang) og kapteinen Martin Ødegaard som spilte opp mot sitt beste. Men poengene ble innkassert.

Og de kom via en klassiker: Martin Ødegaard til Erling Braut Haaland. Nå var det ikke så enkelt, skuddet til Haaland ble reddet, men via tverrliggeren fikk Haaland tak i ballen og satte den i nettet, mens Ødegaard like bak som sikring om han (Haaland) skulle bomme.

Det gjorde han ikke, han som har like mange mål som landskamper.

Mot Italia var poengene viktigste, men det var også viktig å vise Ullevaal-publikummet at Norge, under Ståle Solbakken, har kommet en vei. I Tallinn var poengene det eneste som betydde noe.

Norge står med full pott etter halvspilt kvalifisering, og med 11 plussmål. Italia, som den sterkeste konkurrenten står med tre poeng og ett minusmål på sine to kamper.

Det er fordel Norge, uansett hva Italia gjør i sine to “utsatte” kamper.

Norges tre neste kamper er alle på Ullevaal stadion til høsten, mot lag som er nummer 78 på FIFA-rankingen (Israel), 121 (Estonia) og 154 (Moldova). Norge har sju seirer og en uavgjort på sine åtte siste hjemmekamper.

Med seier i de kampene så garanterer jeg VM-tur for Norge.

For en som har vært med lenge helt tilbake til da Drillo herjet med motstanderne, går tankene til gjennombruddet til landslaget i moderne tid – kvaliken til VM i USA 1994.

Da åpnet Norge med tre seire og 14-1 i målforskjell på de tre første kampene, før det ble 1-1 på Wembley mot England. Senere fortsatte Norge ferden mot USA med seier mot Tyrkia hjemme, Polen hjemme og borte, England hjemme, samt uavgjort mot Nederland borte.

Det førte til at Norge var klare for VM som gruppevinner, selv om én kamp gjensto. Den tapte Norge (mot Tyrkia borte), men den var betydningsløs.

Nå har Norge fire seire og 13-2 i målforskjell. Og igjen kan den siste kampen (mot Italia borte) bli betydningsløs.

Det er nesten ikke til å tro, og mange vil lenge huske herjingen med Italia på Ullevaal, kampen som viste at Norge har noe å gjøre i et mesterskap.

Men for meg finnes det ingen ting bedre enn hardt-kjempende 1-0-seire.

Det er noe eget når du står der og puster ut, ballene har flydd i stolper, og tiden var altfor lang.

Men Norge vant.

1-0.

Det duger i massevis.

Alltid.