En beretning fra et vitne – som ikke så…
Det er kamper som blir stående som fotballhistorie. Så er det kamper som blir stående som en del av livet. Norge–Brasil i Marseille 23. juni 1998 var begge deler. Her forteller Knut Espen Svegaarden historien slik han opplevde den – fra pressetribunen, der han faktisk ikke klarte å se det avgjørende straffesparket.
Vi lå ved bassengkanten på luksushotellet i Marseille. Omtrent hele det norske pressekorpset var samlet. Vi ventet, sola stekte, det var altfor lenge til kamp. Og vi visste innerst inne at i morgen skulle vi hjem. VM var over for vår del. Vi skulle bare fullføre med en kamp mot regjerende verdensmester Brasil.
Jeg slang håndkledet over skulderen og tuslet tilbake til rommet mitt, tankefull. Det hadde vært et merkelig VM for Norge, akkurat som i 1994.
Jeg ropte på min favorittmakker, fotograf Bjørn Delebekk.
“Kommer du, Bjørn?”
Det var tirsdag 23. juni 1998, i Marseille.
Der og da tenkte vi ikke særlig på datoen.
Noen timer senere skulle den risses inn i evigheten.
Foranledning
Planen til landslagssjef Egil Olsen hadde slått feil.
Norge skulle være klare for åttedelsfinale FØR møtet med Brasil. Det var det som var planen. Men 2-2 mot Marokko i Montpellier den 10. juni hadde blitt til 1-1 mot Skottland i Bordeaux 16. juni.
To svake kamper, to misbrukte muligheter. Og nå var det kun én sjanse igjen: Norge måtte slå regjerende verdensmester Brasil, en nasjon som aldri hadde tapt en gruppespillskamp i et VM.
Den eneste lille fordelen Norge hadde var at Brasil allerede var klare for videre spill. Men samtidig hadde denne Olsen fra Norge hisset opp samba-nasjonen med et utspill som irriterte dem:
“Brasil hadde vært bedre med meg som trener,” sa Olsen fra Norge.
Motivasjonen steg for hvert minutt i Brasil.
Jeg husker jeg gruet meg litt, samlet sammen sakene mine på hotellet og gikk retning stadion. Dette kunne jo ikke gå. Jeg husker jeg håpet at vi slapp at det ble pinlig, 4-0 eller noe liksom.
På tribunen i Stade Velodrome i Marseille var det stille. Jeg hilste på Nils Arne Eggen som var der for NRK sammen med Espen Graff. Det ble ikke sagt stort.
Alle fryktet denne kvelden, innerst inne.
Kampen startet. Brasil styrte. Jeg kjente egentlig ikke på noen verdens ting. Frode Grodås var god, han reddet et par vanskelige skudd. Ellers skjedde det lite. Pause. 0-0.
Myggen kom inn for Roar Strand som hadde løpt seg tom.
Brasil dominerte, men var ikke veldig farlige. Tiden gikk. 0-0. Ja ja, nå kan det neppe bli stygt, tenkte jeg da vi nærmet oss 80 minutter og det fortsatt sto 0-0.
Der kom den – Bebeto. 1-0 Brasil. Henning Berg ble lurt, Bebeto ble stående alene. Norge var under.
Jeg noterte, like rolig. Dette var jo etter boka.
Landslagsledelsen var i ferd med å gjøre klar for spillerbytter. Egil Østenstad skal inn. Han har tatt av seg treningsdressen.
«Få på’n Jostein!»
Det er der og da denne fotballkampen endrer karakter.
Regissør: Ståle Solbakken, en spiller som har fått 18 gode minutter mot Marokko og 90 middels minutter mot Skottland. Nå sitter han og ser på at Norge slås ut av VM. Solbakken tenker, og Solbakken tenker at jeg gjør det lille jeg kan:
Nå skal ikke jeg påsto at jeg hørte den litt høye stemmen til Solbakken fra der jeg satt, men like fullt. Dagens landslagssjef var tidlig ute med å være lagleder.
“Få på’n Jostein!” roper Solbakken. Drillo og de andre ser på hverandre, skjønner at spilleren Solbakken har et poeng. Så Norge endrer. Vidar Riseth tas av og Jostein Flo kommer inn. Norge begynner å spille Drillo-fotball, pælmer ballen mot svære Flo med en fysikk brasilianerne ikke får tak på. Flo vinner baller, Flo skaper faktisk litt panikk.
Og fire minutter senere utligner lillebroren hans, den eneste som hadde vært verd å se på så av nordmennene langt denne tirsdagen i Marseille.
83 minutter: 1-1 altså. Fortsatt noterer jeg rolig på blokken min. Fortsatt er jeg helt rolig, men litt mer oppmerksom, kanskje? For noe har skjedd. Norge prøver mer, Norge skaper mer.
Jeg klarte ikke å se
Og så skjønner jeg ingen ting.
Har vi, ja nå har jeg gått over fra “Norge” til “vi”, fått straffespark?
Jeg hørte jo ikke min gode venn Arne Scheie fra pressetribunen i Marseille. Men jeg har hørt det mange ganger i etterkant. Lars Tjærnås som prøver å svare ja på Scheies tre forsøk på å si det samme:
“Er det straffespark?????”
For det er faktisk straffespark. Til Norge. Mot Brasil. I VM. I Frankrike.
Jeg skjønner ingen ting, ser på klokka. 88 minutter. Enkelt regnet så, hvis Norge scorer, så er faktisk sjansen god for seier. Mot Brasil. Jeg ser Kjetil Rekdal gå fram. Jeg ser Taffarel, keeperen. Jeg ser Rekdal ta hoftefest. Jeg ser Rekdal ta fart.
Og så ser jeg ikke mer. Jeg orker ikke se, jeg klarer ikke mer. Jeg roper høyt mens jeg legger hodet i armene, fingrene foran øynene. Jeg fikser ikke dette, det er for mye, det er for uvirkelig.
Det er – mål…
Jeg hører det selvsagt, tårene kommer. Det surrer rundt i hodet mitt. Varmen. Det utopiske. Alt slår inn. Jeg tror jeg skal til å besvime. Men jeg må notere, jeg må på jobb. Jeg må skrive.
88:11 er tiden da Norge gikk av hengslene.
Dommer blåser av, Nils Johan Semb gir Drillo en i magen mens alle flokker seg rundt Kjetil Rekdal.
Tenk hvor mye det betydde den gangen.
Tenk hvor glade vi var. Jeg husker ikke hva jeg skrev, jeg husker bare at jeg skalv på hendene.
Av overraskende glede.
Epilog
Nå har han sjansen igjen, Ståle Solbakken, han som ledet an i snuoperasjon i Marseille med ordene “få på’n Jostein.”
Kanskje er det noen vi må “få på” søndag kveld også, kanskje den norske helten kommer fra sidelinjen.
Søndag kveld har I hvert fall Solbakken sjansen til å gjenskape mirakelet, fra sidelinjen, sammen med Frode Grodås, keepertreneren, som ledet Norge som kaptein i den berømte Brasil-kampen i Marseille 23. juni 1998.
Og får Norge straffespark denne gangen, så er jeg jammen ikke sikker på om jeg våger å holde øynene åpne denne gangen heller.