Breddevasking i norsk fotball
Mandag morgen publiserte VG et intervju med Brede Hangeland, som etter landslagets opphold i Nederland kunne konstatere at norsk toppidrett ikke har tilgang på like gode fasiliteter som sine motparter i tresko-landet. Hangeland tar påfallende ofte rollen som budbringer for forbundsstyret og presidentskap i NFF. Når han nå tar opp anleggssituasjonen i norsk fotball, er det all grunn til å anta at han gjør det for å spille inn NFFs agenda, og ikke for å lufte sine personlige refleksjoner.
Et budskap de fleste kan støtte
Kjernen i Hangelands budskap er tydelig: Norske politikere må våkne opp og innse at investering i idrettsanlegg er et kritisk anliggende for folkehelse og unges livskvalitet. “Vi i Norge undervurderer verdien av idrett og da spesielt fotball”. Hangeland trekker i sine uttalelser en linje mellom kvaliteten på idrettsanleggene vår og barnas skjermbruk og sittestilling. “Dette er billig forebygging og folkehelse i praksis”.
So far so good, tenker du kanskje. De færreste vil bestride problembeskrivelsen. Barn og unge trenger fysisk aktivitet (voksne også for den delen), og politikerne må ta sin del av ansvaret for tilrettelegging. Der Bredes ressonement derimot faller sammen som et særedels dårlig konstruert korthus, er i hans foreslåtte løsning.
Fra bredde til topp – et merkelig hopp
Det er nærliggende å tenke at Hangeland i en visjonær branntale ville foreslå flere baner, haller, lysløyper og andre fasiliteter for barn, ungdom og breddeidrett. Idrett til barna! Det er jo tross alt disse gruppene resonnement hviler på. Men det Brede mener vil være avgjørende for norsk folkehelse er noe helt annet: Et splitter nytt treningsanlegg for norske fotball-landslag. Folkehelsen fremmes altså ved å bygge et påkostet anlegg til toppidrettsutøvere. Fortrinnsvis tegnet av Snøhetta.
“Hente prosenter” og virkelighetsbrist
I saken kan David Møller Wolfe fortelle at et slikt anlegg vil hjelpe spillerne å “hente prosenter”. En uttalelse som kun er det nest dummeste en landslagsspiller har sagt om å “hente prosenter” denne uka, da Antonio Nusa og Andreas Schelderup dagen før hevdet at de kunne “hente prosenter” på å bytte airpods med headphones med ledning. For et forbund som så til de grader lever i sin egen verden er det forsåvidt ikke overraskende at spillerne tror på pseudovitenskap de har plukket opp på internett.
En kjent strategi fra NFF
Men tilbake til saken: Ved dette punktet tror jeg det står klart for folk flest at Hangeland gråter for sin syke mor. Det man egentlig etterspør er offentlige subsidier til toppidretten, og det er del av en større tilkarrings-tendens i idretten. Norges fotballforbund er blant de mest aktive på feltet. Senest i fjor drev NFF ved Lise Klaveness og Kalle Løken en kampanje for å overbevise våre folkevalgte om å donere milliarder av skattekroner for å løse en granulatkrise NFF selv har skapt.
Granulatkrisen – et selvpåført problem
For kontekst er det viktig å påpeke at NFF har vært en meget viktig pådriver for utbygging av gummigranulat-baner i Norge, og i mange år benektet den åpenbare miljøproblematikken. Det var først da EUs granulatforbud ble en realitet at NFF snudde. Først ved å forsøke å trenere implementasjonen, og deretter ved å be onkel stat om skattepenger for å løse et selvpåført problem.
En milliard her, en milliard der
Nå ønskes en milliard kroner til nytt landslagsanlegg. Ifølge Hangeland dreier det seg kun om “en kilometer med motorvei”. Denne kampanjen kommer altså et år etter at Lise Klaveness uttalte følgende i Aftenposten:
“Det er det er den største krisen norsk fotball har stått i noensinne, iallfall for selve breddefundamentet. Og da er det påfallende at det ikke blir nevnt på landsmøtet til det største partiet i Norge.”
Når pengene flyter – hvorfor staten?
Mye vil ha mer. Samtidig som vi står i en historisk anleggskrise ønsker NFF å bygge et treningsanlegg til 1 milliard, på skattebetalernes regning. Ikke bare skal byggeprosjektet finansieres gjennom skatteseddelen – vertskommunen kan også ende opp med en saftig regning. Dette i en tid da norsk klubbfotball genererer rekordhøye inntekter, gjennom spillersalg og deltagelse i Europa.
En ukultur i idretts-Norge
Dette er en epidemi i idretts-Norge om dagen. Det er toppidrettssenter, nasjonalt landslagsanlegg, nasjonalarena for håndball, Glimt-stadion og fandens oldemor, og alt dette skal fortrinnsvis finansieres av noen andre. Enten det dreier seg om offentlige tilskudd, gaver fra lokalbanker eller murstein som selges til mannen i gata – Det er alltid noen andre som skal betale. Det er også dette som er grunnen til at NFF dropper sine planer om å arrangere “Norway Arena” i USA under VM. Ikke fordi alle kan se at ideen er elendig, men fordi NFF ikke kunne få staten eller godtroende sponsorer til å plukke opp regninga.
Hvem skal egentlig betale?
Til tross for at norsk fotball nå er i en periode med god tilgang på kapital og mulighet til å investere, ser det ut til at Klaveness velger offentlige tilskudd for å finansiere fotballens behov. Man unngår i det lengste å be toppklubbene om å bidra til felles løft. Klubbene på sin side bruker sine ekstraordinære inntekter på kortsiktig moro (spillerkjøp og lønn), fremfor investering i varige verdier. På samme måte som forbundsstyret lener seg på offentlige tilskudd, stoler klubbene på at de vil reddes av kommunen, en lokal bank eller en rik velgjører, den dagen dritten treffer vifta og inntektene svikter.
Konklusjon: Breddevasking
Det Hangeland, Klaveness og resten av NFF bedriver er breddevasking. Man skyver barn og folkehelse foran seg, for å finansiere toppidrett. I tunge tider har jeg forståelse for at det offentlige kan subsidiere toppidretten i viss grad. Særlig Toppfotball, da det har en viss samfunnsverdi også utenfor stadion. Men når pengene flyter inn i norsk fotball så finnes det ingen rimelig grunn til at staten skal bekoste toppidrett. Snarere tvert imot – når pengene flyter inn i toppidretten, det er da toppen skal pøse penger tilbake ned i grasrota som utgjør fundamentet for hele konstruksjonen. Først da kan toppklubbene faktisk gjøre seg fortjent til offentlig hjelp og støtte den dagen deres inntektsgrunnlag svikter.