Norge dro hjem fra VM med hodet hevet. Semifinalen glapp på marginer, men Ståle Solbakkens lag viste at de hører hjemme blant verdens beste. Det viktigste de tok med seg fra USA var kanskje ikke resultatene – men troen på at de kan vinne et mesterskap en dag.
Det pleier å være død som bringer fotballfolk sammen. Denne gangen var det et norsk landslag.
For Ståle Solbakkens Norge var VMs Joker Nord, et morsomt og uforutsigbart lag som bød på underholdning både på og utenfor banen.
Kunne Norge gått hele veien?
Mesterskap viser at det sjelden eller aldri skjer med jokere. De begeistrer, de kommer seg til en kvartfinale eller en semifinale, men sjelden en finale. Når alt kommer til alt er det «The Usual Suspects» som når helt fram, de store nasjonene får ofte med seg marginene når det drar seg til, som England mot Norge. Det er de som har rutinen, som vet hva som skal til, som har turneringserfaring.
Lar dommerne seg påvirke av de største fotballnasjonene?
Mulig. Men det er ikke det dette handler om når alt kommer til alt.
Jeg synes Ståle Solbakken sa det bra i skuffelsen etter tapet:
«Vi hadde marginer mot Brasil, England hadde marginer mot oss.»
Norge spilte seg inn i hellet, men hellet varte ikke helt ut. Tanken var tom, et langt mesterskap, uvant for alle de norske spillerne, varmen, ikke minst luftfuktigheten, reisene, oppmerksomheten: Alt spiller inn.
Semifinaler mellom Spania og Portugal, England og Argentina: Mange kunne tippet det på forhånd. Fire store fotballnasjoner, som alle har dominert internasjonal fotball de siste 20 årene.
Men Norge var nær, men dessverre ikke nær nok. Når VM kommer litt på avstand så kan spillere og ledere tenke tilbake på mesterskapet med stolthet, men også med spørsmålet:
«Kunne vi gått hele veien?» «Hva var det som tippet Englands vei i kvartfinalen?»
Fra kjendis til superkjendis
Hvorfor var så Norge så gode, så sjarmerende, så interessante for fotballverdenen disse ukene i juni og juli?
Kanskje var det først og fremst vår coverboy, Erling Braut Haaland. I løpet av mesterskapet gikk han fra status «kjendis» til «superkjendis» i USA og store deler av verden. Haaland var på alle plakater, i alle kanaler gjennom hele VM.
Sju mål på seks kamper i hans første VM.
Det er vanvittig sterkt. Kanskje tok luftfuktigheten ekstra tak i den store kroppen hans da kampen sto og vippet mot England. Haaland orket ikke mer. Han var kjørt. Og med han ute så økte Englands selvtillit i den siste ekstraomgangen.
Grunnspillet som bar Norge
Men Norge har vist at tålmodighet lønner seg. Ståle Solbakken la en plan da han overtok landslaget etter Lars Lagerbäck i 2021: Norge måtte ha et grunnspill, et spill de kunne stå i hvis de kom til et mesterskap.
Nils Arne Eggen sa mye klokt, men han påpekte det tidlig:
«En ting er å kvalifisere seg, men du skal ha noe å gjøre i et mesterskap også.»
Det var nettopp det som skjedde med Norge.
Norge spilte i lange perioder som et drevent turneringslag, et lag som beholdt ballen i så lange perioder mot en så stor VM-nasjon som Brasil, at vi egentlig måtte gni oss litt i øynene for å se om det faktisk var sant det vi observerte.
Det var kanskje det mest imponerende, ved siden av store prestasjoner av mange spillere. Jeg trenger ikke ta alt det her, men Ståle Solbakken fikk til slutt orden på keeper- og forsvarsspillet, han fikk inn den rette miksen offensivt. Han fikk bevist at Norge kan score mot alle lag.
Og at vi fortsatt er litt sårbare bakover.
Den siste prosenten
Ørjan Nyland er kanskje det beste eksempelet, som var helt i det ene øyeblikket (mot Brasil) og en slags synder i det neste (mot England). Torbjørn Heggem, som hadde en meget god turnering, scoret et mål som ble annullert og den som ikke rakk fram da Jude Bellingham utlignet til 1-1 for England.
Sånn kunne jeg fortsatt.
Det er marginer det handler om. Den siste prosenten, få den over til deg, bort fra motstanderen. Norge fikk kneblet Harry Kane, men ikke Jude Bellingham.
Det var de små marginene som til slutt sendte Norge ut, som et slags svar på svenskene fra 1994 eller danskene på 1980-tallet, sjarmerende landslag fra land og steder som ikke er mest kjent for fotball, men som virkelig har noe i mesterskap å gjøre.
Dette er bare begynnelsen
Til høsten er det Nations League, mot Portugal, Danmark og Wales, så er det EM-kvalifisering, mye å glede seg til med denne landslagsgjengen.
Snart er det tid for varianter av rivaleri igjen, det samholdet vi har sett i VM vil naturlig nok smuldre og til slutt bli borte, «det normale» vil igjen overta, de store ligaene er snart i gang igjen, Eliteserien er allerede i gang.
Skal vi få samhold der, så er vi nok tilbake til hva døden gjør med oss.
VM har vist at Norge kan spille fotball, Norge kan slå hvem som helst.
Og denne gjengen Ståle Solbakken hadde med seg til USA bør egentlig være på topp i EM 2028 og VM 2030.
Tenk litt på det i den lille skuffelsen over at det ikke ble semifinale mot Argentina.