Han som gjorde den umulige jobben mulig
Da Ståle Solbakken overtok som landslagssjef i 2021, beskrev mange jobben som nærmest umulig. Fem år senere står Norge én kamp unna en VM-semifinale. Kanskje ligger noe av forklaringen i de «fem prosentene» som gjør Solbakken annerledes enn de fleste andre trenere.
En gang, for mange år siden, spurte jeg sportssjefen i FC København om hvilke egenskaper Ståle Solbakken har som leder/trener. Deler av svaret var svært interessant.
Sportssjefen kom med mange av de «vanlige» tingene – som et klokt fotballhode, evnen til å se mennesket, ikke bare spilleren, at han var flink på feltet og god til å lede laget fra sidelinjen.
Så tok mannen en kunstpause, før det kom:
«.. og så har Ståle fem prosent galskap, noe udefinerbart, noe som gjør at han skiller seg fra mange andre.»
Hvis du ser godt etter så ser du et par av de prosentene. Han har vist dem fram i VM. Han kan klikke. Men oftest bare i noen sekunder, før han returnerer til “normal Ståle.”
En leder av menn
Som spiller, i ung alder, var Ståle Solbakken en naturlig kaptein, både hjemme i Grue, etter hvert i Ham-Kam og Lillestrøm.
Han har alltid vært en leder av menn, selv om han aldri strevde etter å bli det. Det falt bare naturlig. Og det var derfor han fikk kallenavnet “Ståle Salvatore”, fordi han frelste flere av klubbene han spilte for og ledet, først HamKam, før han løftet Lillestrøm som spiller, det samme med Aalborg, og han fikk FC København på kartet som trener og sportssjef, med flere sesonger i Champions League.
Da han kom til Wimbledon og Premier League likte ikke Solbakken alt han så. Men de færreste opponerer mot sjefen, manageren, som i Solbakkens tilfelle var den fryktede Joe Kinnear.
Solbakken tok fighten i garderoben under en kamp – og ble satt ut av laget.
Men han sto opp for seg selv, sa det han mente var riktig for laget, taktikken, og var nok for lengst på vei inn i treneryrket. Klokskapen viste han da han påvirket Drillo til å sette inn Jostein Flo, ikke Egil Østenstad, mot Brasil i 1998, et bytte som endret hele kampen og norsk fotball for godt.
Kampen mot døden
Så dro han til FC København, via en lederrolle som kaptein i Aalborg. I FCK rakk han ikke stort som spiller før tragedien utspilte seg på treningsfeltet. Det er drøyt 25 år siden Ståle Solbakken kjempet mot døden – og vant den kampen.
Og jeg har alltid lurt på om det delvis er den episoden, som han selv ikke husker noe av, som har gjort ham så uredd.
For det er det han er trygg – og uredd, uredd og trygg.
Ståle Solbakken ble (enda mer) fryktløs enn han hadde vært før hjertet stoppet i København, og dette har han, bevisst eller ubevisst, brukt i jobben sin. Han står der, bredskuldret og bredbent (hjulbent også) og lar seg ikke skremme av noen.
Sjefen spillerne følger
Spillerne på landslaget merker det også: Solbakken vet mye om dem, han har respekt, både på grunn av karrieren og resultatene som trener/leder/manager for FC København, der han sto opp mot både Josep Guardiola og Alex Ferguson under kamper i Champions League.
Samtidig kan han virke kameratslig – og så plutselig skifte til å være en klar sjef. Ståle Solbakken er forutsigbar uforutsigbar. Og det er kanskje det den tidligere sportssjefen i FC København mente med «fem prosent galskap» – du vet hvor du har Solbakken, men du kan aldri være 100 prosent sikker.
Og derfor må du, som spiller, være hundre prosent fokusert hele tiden – fordi han ser mer enn du tror, han avslører deg. Samtidig ser spillerne engasjementet, viljen, lidenskapen hans da han skrur på «den knappen», kall det gjerne «galskapen», at spillerne går i krigen, ikke bare for Norge, men også for sjefen sin.
Og at Solbakken beskytter dem, spillerne, så langt det er mulig. For han er garderoben det viktigste, for han handler det om å bli så godt kjent med spillerne at han kan lese dem som åpne bøker – og dermed ta de rette beslutningene.
Tryggheten og kunnskapen
I møtene med media er Solbakken uredd, ingen spørsmål er farlige. Han bruker humor og faglig tyngde om hverandre. Og han ser ikke på det som et stressmoment, som mange andre trenere gjør.
Og han er i den første kategorien i uttrykket «noen har alltid tid, andre har aldri tid.»
Jeg tror det går på trygghet, på typen han er, på oppveksten i Grue, på den store familien han alltid har rundt seg.
Ståle Solbakken er ikke redd for noe. Kanskje blir du sånn hvis du opplever “døden”.
Kunnskapen er der, og har vært der siden han var en liten pjokk, Solbakken har nesten vært i overkant interessert i fotball og historie.
Jeg kan få en tekstmelding fra ham der det står “Nå sitter jeg sammen med Paul Power på tribunen” – fordi han vet at jeg bryr meg om mine gamle helter fra Manchester City. Vi kan ha lange utvekslinger om engelsk fotball fra 1970- og 1980-tallet, rett og slett fordi vi begge ble formet via Tippekampen og det som ble en lidenskap for engelsk fotball.
Men også den norske historien.
Ståle Solbakken lærte seg historien til Lillestrøm Sportsklubb før han kom dit, fordi han mente det var viktig. Det samme i Ham-Kam, der han fikk sin første trenerjobb, fordi han overbeviste klubbens ledelse om at han skulle få denne sjansen. Det handler om kunnskap, og når du blander det med personligheten hans – da har du et godt utgangspunkt.
Den umulige jobben
Ståle Solbakken hadde ikke vært lenge i FC København som spiller før han falt sammen på treningsfeltet. Og han hadde «kun» trent Ham-Kamp; likevel mente klubben at han var rett mann for den største klubben i Skandinavia, 38 år gammel.
Det ble en suksess.
Og det er det blitt med Norge også, selv om det tok litt tid, mange tvilte, mange ville fjerne Solbakken som landslagssjef. De færreste forbund gir en landslagssjef tre sjanser, tre kvalifiseringer, som NFF gjorde med Ståle Solbakken.
Det er mange som er glade for det i dag.
Nå er det England, et land og en fotball som både Ståle Solbakken og jeg er glad i, som er neste hinder, som er neste nøtt mot en mulig VM-finale.
Kanskje er Norge i semifinalen i VM lørdag, mye på grunn av «fem prosent galskap» hos landslagssjefen.
Han har truffet på det meste så langt, både med lagoppstillinger, kampplan og spillerbytter. Og fått marginene med seg, som danskene har et meget godt uttrykk for:
“Du spiller deg inn i hellet”.
Over til deg, Solbakken
Da Ståle Solbakken overtok som landslagssjef i 2021 lagde jeg et magasin om alle dem som hadde prøvd på “den umulige jobben” etter Drillo, og skrev “over til deg, Solbakken”.
Det tok sin tid, men han gjorde det umulige til det mulige.
Måtte “det mulige” vare en uke til.