Hva er det med Oslo og fotball?
Siden Vålerenga Fotball vant tre seriegull på fire sesonger (1981, 1983 og 1984) har Norges hovedstad vunnet serien én gang – Vålerenga i 2005. I den samme perioden vant København-klubbene serien 27 ganger, Stockholm-klubbene serien ni ganger.
Det er grunn til å spørre seg: Hva er det med Oslo og fotball og mangel på suksess? Det er et av norsk fotballs største mysterier, kanskje sammen med IK Start og Kristiansand, der de har en hel landsdel for seg selv uten at de kommer noen vei.
Men det er ikke langt unna i Oslo heller. Det er drøyt 20 år siden Vålerenga kjempet om seriegullet, og det er alltid to skritt tilbake når de går ett skritt frem.
De samme ordene går igjen
For Vålerenga sliter sportslig denne sesongen også. Trenerbytte er delvis gjort. Når det endelig skjer, så kommer de samme ordene igjen: “Stor klubb”, “Potensiale”, “De beste supporterne”.
Likevel blir det sjuendeplasser, stort sett. Selv om Vålerenga ikke har hatt intern konkurranse i Oslo, med Lyn Fotball som brakk ryggen, Skeid Fotball som aldri kom tilbake og KFUM Oslo som ikke trekker nok folk til å bli et etablert topplag.
Medaljefangsten siden 1984
Siden 1984 (41 sesonger) har Vålerenga tatt seks medaljer i serien, gullet i 2005 (Kjetil Rekdal), sølv i 2004 (Rekdal) og 2010 (Martin Andresen), bronse i 1985 (Olle Nordin), 2006 (Petter Myhre) og 2020 (Dag-Eilev Fagermo). I tillegg kommer tre Kongepokaler, 1997 (Vidar Davidsen), 2002 (Rekdal) og 2008 (Andresen/Tor Ole Skullerud).
Det er ikke bra nok. Og det har verken stått på ressurser eller at trenere har fått tid. Det er lett å tenke at Vålerenga har sparket trenere oftere enn de fleste, men det er egentlig motsatt:
Martin Andresen fikk fem sesonger, Kjetil Rekdal (andre periode) fikk fire sesonger, Ronny Deila tre sesonger, Dag-Eilev Fagermo fire sesonger og nå fikk Geir Bakke tre sesonger totalt.
Har trenerne egentlig fått tid?
Snu på det: Fra 2001 og fram til i dag er det kun seks mann som har ledet Vålerenga. Det er 25 sesonger det, så begrepet “trenger tid” gjelder egentlig ikke for Vålerenga: De fleste trenerne har fått nettopp det – tid.
Siden seriegullet i 1984 har Vålerenga rykket ned fire ganger og spilt sju sesonger på nivå to. De har havnet midt på tabellen, blitt nummer seks, sju eller åtte 24 ganger. Det er stabilitet, men på feil nivå. Vålerenga bør og skal være en klubb som er topp fire åtte av 10 ganger i norsk fotball. I stedet er det blitt én topp fire-plassering de siste 10 årene.
Det er ikke bra nok. Så enkelt er det. Noe er galt, klubben står på sportslig stedet hvil, avstanden fram til klubber som vinner serien har vært enorm de siste 10 årene, og det nærmeste Vålerenga har vært er 2010-sesongen, da klubben var sju poeng bak seriemester Rosenborg.
Så langt bak har Vålerenga vært
Så langt har Vålerenga vært fra seriegull de siste 10 sesongene:
2016 (Kjetil Rekdal, så Ronny Deila): 31 poeng.
2017 (Deila): 22 poeng.
2018 (Deila): 22 poeng.
2019 (Deila): 34 poeng.
2020 (Dag-Eilev Fagermo): 26 poeng.
2021 (Fagermo): 18 poeng.
2022 (Fagermo): 34 poeng.
2023 (Fagermo, Jan-Frode Nornes, Geir Bakke): 41 poeng.
2024 (Bakke): Obos-ligaen.
2025 (Bakke): 28 poeng.
Over ni sesonger i Eliteserien gir det et snitt på 28 poeng bak ligavinneren. Det tilsvarer at Vålerenga taper ni flere kamper i løpet av en 30-kamp-sesong enn laget som vinner.
Det er ganske voldsomt for en klubb med et enormt nedslagsfelt, som kan plukke fra flest talenter og som er ganske alene i sin by. Og i 2017 fikk de også egen stadion, noe jeg tidlig mente at var nøkkelen til suksess.
Foreløpig gjorde det ingen forskjell, i hvert fall ikke på tabellen.
VIF-koden ingen har knekt
I øyeblikket er Vålerenga allerede 15 poeng fra tabelltoppen da cirka en fjerdedel av sesongen er spilt.
Det som er sikkert er at 2005 stadig blir stående der som Vålerengas siste seriegull når 2026-sesongen er ferdig. Så kommer det inn et nytt trenerteam, kanskje Johannes Moesgaard og hans team av ex-Vålerenga-spillere.
Kanskje finner nestemann nøkkelen til suksess. Kanskje ikke.
Det eneste som er sikkert er at den som – endelig – klarer å knekke VIF-koden, som klarer å få med seg mye av byen til Valle, som makter å vinne kampene både på og utenfor banen, den blir en helt.
Inntil videre er Kjetil Rekdal fortsatt den største for mange, med både seriegull (2005) og NM-gull (2002), mens perioden 1980-85 fortsatt er Vålerenga største suksessperiode, med tre seriegull og to cupfinaler på seks sesonger.