En fascinerende familie

29. oktober 2005. En intetsigende dato for de fleste, en helt avgjørende dag i resten av livet til Amanda, Mia, Mona og Dagfinn Enerly.

29. oktober 2025. Vi er i storsalen på City Hotel i Fredrikstad. På slaget 18 settes det på en fotballkamp på storskjermen, en kamp som på sportsspråket ble kalt “en kamp på liv og død”, men er selvsagt ikke noe annet enn en kamp der det ene laget (Start) kunne vinne sitt første seriemesterskap siden 1980 og det andre laget, Fredrikstad, kunne rykke ned.

Liv og død dukker derimot opp på skjermen klokken 18:06.

En spiller ligger igjen etter en corner.

Og han rører seg ikke.

Der starter den nye historien til en familie på fire, tvillingene Amanda og Mia (toeggede) har akkurat fylt to år, mor Mona og far Dagfinn. Fram til klokka 18:06 den 29. oktober 2005, var de en helt vanlig familie på fire, med bleieskift og nattavåk, skolegang og jobb.

Det tok, naturlig nok, tid før far Dagfinn så disse bildene. Nå, forteller han, kan han i hvert fall se “noe av det.”

For nakken brakk, Dagfinn ble lam, han sitter i rullestol, har gjort det i 20 år, og kommer trolig alltid til å gjøre det. Dette er noe de aller fleste vet. Men der tårene sprenger seg fram i salen i Fredrikstad mens Dagfinn Enerly ligger urørlig på gresset i Kristiansand, og du kunne hørt en nål lande på golvet om du hadde hørt godt etter, tar familien sats til 2025, og forteller hvordan de egentlig har hatt det i disse 20 årene.

Vi andre, som ikke er i samme situasjon, kan bare prøve å forestille oss hvordan det har vært, hvordan du plutselig, helt uten forvarsel, blir nødt til å tenke gjennom livet ditt på nytt. 

Hvis du har barn så vet du hvor slitsomt det kan være med en toåring, du kan da, på et vis, tenke deg hvordan det er å ha to toåringer, som du skal ta vare på, mens mannen din ligger, uten å kunne røre seg, først på sykehus og så på Sunnaas.

Og når mannen din, endelig, kommer hjem, så må hele huset endres og mannen kan ikke hjelpe deg med noen ting.

Entre Mona Enerly, som garantert har hatt det helt jævlig, som garantert har grått sine modige tårer, som var svært nær i å bli enke i svært ung alder. Og Dagfinn, som har fortalt meg at han en kort periode bare ville dø.

Og tvillingene, Amanda og Mia, som naturlig nok ikke klarte å ta noe så alvorlig innover seg, to år gamle som de var.

Det siste var kanskje like greit, at de var så unge da pappaen ble skadet for livet. Amanda anslår at de var rundt fem år, da de begynte på skolen, at de virkelig forsto omfanget av ulykken pappaen deres hadde vært i.

I boka til Jens O. Simensen forsøker alle fire å fortelle hvordan de, på hver sin måte, har håndtert de 20 årene etter at Dagfinn Enerly ble skadet for livet. 

Spesielt jentenes historie er interessant.

Som Mia sier det: “Alle spør oss hvordan det er med pappa. – Men hva med oss?”

I City-salen leste skuespiller Dennis Storhøi fra boka, bassrøsten hans passet godt inn. Det ga en egen ro hos en litt spent forsamling av familie, gamle lagkamerater og venner.

Jeg har aldri hørt noen som har hatt et vondt ord å si om Dagfinn Enerly.

Aldri.

Dagfinn Enerly var en strålende fyr, og en svært begavet fotballspiller, før ulykken. Dessverre er det en vond ulykke som har gjort ham til en større kjendis. Det har han taklet bra. Han er stort sett blid, trolig fordi han alltid har jentene, kona og tvillingene. Men mennesker som Enerly, og som Birgit Skarstein, som også sitter i rullestol og er blid, blir iblant beskyldt for å “spille blid”, fordi de “kan jo ikke være blid hele tiden når du sitter i rullestol.”

Dagfinn Enerly har vonde dager, han hadde mange av dem under covid, da han var redd for å dø. Men han kom seg gjennom det også.

Nå ser han optimistisk på fremtiden, og trolig kan vi legge vekk “20. oktober 2025” for en stund også nå, selv om det aldri blir glemt.

Til det var det rett og slett for jævlig.

Og det er det fortsatt.

Men det gjorde godt å være i selskap med familien Enerly igjen.