Hva er galt med fotballen i storbyene våre?

Oslo, Bergen og Stavanger er tre av de fire største byene i Norge, altså tre av byene med teoretisk størst mulighet til å lykkes innen den største idretten – fotball. Likevel har ikke disse byene dominert norsk fotball de siste 40 årene. Hvorfor?

Fakta:

Brann vant serien i 1963, den første sesongen der norsk fotball snudde og bestemte seg for å spille vår-høst, som det har vært gjort siden. Det startet med 10 klubber, økte til 12, så til 14 og nå har det vært 16 klubber i den øverste divisjonen siden 2009.

Vålerenga vant i 1965.

Og i perioden 1972-84 vant Oslo (Vålerenga) og Stavanger (Viking) ni av 13 seriegull, de fire siste gikk til Kristiansand (Start) og Lillestrøm, to seriegull hver.

De harde fakta er:
På de 40 siste sesongene (1985-2024) har Oslo, Bergen og Stavanger totalt vunnet tre seriegull.

Tre. 3.

Det er “stusselig”, for å bruke et uttrykk fra bygdene.
• Viking vant i 1991, med Benny Lennartsson som trener.
• Vålerenga vant i 2005, med Kjetil Rekdal som trener.
• Brann vant i 2007, med Mons Ivar Mjelde som trener.

That’s it.

Disse tre byene, med langt flere folk å ta av, har vunnet akkurat like mange seriemesterskap som klubber som Moss (1987), Stabæk (2008) og Strømsgodset (2013).

Lillestrøm har vunnet to seriegull i denne perioden (1986 og 1989), Bodø/Glimt har vunnet fire ganger (2020, 2021, 2023 og 2024), Molde har vunnet fem ganger (2011, 2012, 2014, 2019 og 2022).

Og så har du Rosenborg da, fra Norges tredje største by, med 23 seriegull i perioden 1985-2024.

Denne statistikken må jo være litt pinlig, for Bergen, Oslo og Stavanger. Forutsetningene er jo der, utvalget av spillere fra både by og nærområdet er enormt, historien har jo alle tre klubbene

(Saken fortsetter under annonsen)

Men:

Vålerenga har prøvd 20 trenere på disse 40 sesongene, og bortsett fra seriegullet i 2005 har de fått med seg to sølv og tre bronse. Pluss tre nedrykk…
Brann har prøvd 17 trenere i samme periode, og bortsett fra seriegullet i 2007 har de fått med seg fem sølv og fire bronse. Pluss tre nedrykk…
Viking har prøvd 20 trenere i samme periode, og bortsett fra seriegullet i 1991 har de fått med seg sju bronsemedaljer. Ikke en gang en sølv har Viking tatt. Pluss to nedrykk…

Cupen har ikke vært så mye å rope høyt om heller – Viking og Vålerenga har vunnet cupen tre ganger i perioden 1985-2024, Brann har vunnet cupen to ganger.

Tall fra 2024 forteller meg at det bor 720 000 mennesker i Oslo, 272 000 mennesker i Bergen og 150 000 mennesker i Stavanger.

Likevel har de tre byene totalt vunnet ligaen færre ganger enn Molde, der det bor 33 000 mennesker og Bodø/Glimt med 43 000 mennesker.

Nå mener jeg selvsagt ikke at innbyggertallet har alt å si, men det er noe galt når de største byene sliter med å hevde seg. Er presset større i de største klubbene, selv i lille Norge? Ja, det er nok et poeng.

Er tålmodigheten mindre, sparkes trenere raskere når suksessen ikke kommer? Ja, det tror jeg er tilfelle.

Jeg er usikker på om Kjetil Knutsen, for eksempel, hadde overlevd i Brann, Viking eller Vålerenga om han hadde hatt den samme starten som han hadde med Bodø/Glimt. Mange mente Knutsen var feil mann da Glimt kjempet mot nedrykk i 2018. Men det var, stort sett, bare i Bodø de brydde seg om Glimt. Det kan være en fordel å være fra en plass med færre krav, min erfaring er at du får bedre tid på deg i en mindre klubb.

Folk snakker om “medietrykket” i byer som Oslo, Bergen og Stavanger (og Trondheim). Det er lokalaviser som følger klubbene i Bergen og Stavanger tett. Det skal ikke mye til før det må endringer til i klubbene, selv etter en suksess.

Det gikk ikke en hel sesong før Kjetil Rekdal forsvant etter seriegullet med Vålerenga i 2005.
Det gikk én sesong før Mons Ivar Mjelde forsvant etter seriegullet med Brann i 2007.
Benny Lennartsson valgte å slutte i Viking etter seriegullet i 1991. Viking holdt på å rykke ned i 1992.

Det er egentlig først nå, de siste to-tre sesongene, at Brann og Viking har etablert seg som klubber som kjemper helt i toppen av norsk fotball. Folk jeg snakker med mener at mye har skjedd i de to klubbene, de er blitt mer profesjonelle, mer langsiktig-tenkende.

Brann har to sølv på rad, og kjemper i toppen denne sesongen også.
Viking har en bronse og en fjerdeplass de to siste sesongene, og kjemper om seriegull nå.

Vålerenga, derimot, virker ikke å komme av flekken. Hovedstadens “stolthet”, kanskje det tristeste av alt, er at Oslo aldri er med og kjemper om seriegull. Fra 2006 og til VIF rykket ned i 2023, så var klubbens snittplassering “7”, og akkurat der ligger Vålerenga nå også. Alt er middelmådig. Ikke en cupfinale siden seieren i 2008, en sølv (2010) og to bronsemedaljer (2006 og 2020) siden gullet i 2005, uten at de var i nærheten av noe gull-prat.

Flinke fotballfolk som Martin Andresen/Tor Ole Skullerud, Ronny Deila, Dag-Eilev Fagermo, Kjetil Rekdal og nå Geir Bakke/Petter Myhre har prøvd, Oslo-området flommer over av talent. Men Vålerenga finner likevel ikke ut av det.

De fleste hovedsteder pleier å ha klubb(er) som kjemper i toppen.

Oslo og Norge er unntaket.