Når du har Ødegaard og Haaland så må du til slutt komme til VM

En voksen mann som meg var på Ullevaal stadion også høsten 1992, da Drillos Norge startet kvalifiseringen til VM 1994 med å slå San Marino 10-0. Det var begynnelsen på en fantastisk tid, som endte med to VM og et EM på seks år.

Nå kan 11-1 over Moldova være kampen som i praksis sender Norge til VM, med verdens beste målforskjell.

Dagens nye generasjon supportere og journalister har fortsatt til gode å se Norge i et mesterskap. Men nå skal det vel skje, det som har vært snakket om siden Nils Johan Semb gikk ned på kne i Arnhem i Belgia for 25 år siden.

Det er så lenge det har gått siden Norge deltok i et herre-mesterskap.

Men det skjer nå, det føler jeg meg sikker på. Det var mye snakk om målforskjell foran møtet med Moldova, siden Italia plutselig nærmet seg Norges til da suverene plussmål.

Den debatten er lagt død, Norge vant med 10 mål, og selv om Italia har en kamp mindre spilt enn Norge så har Norge i øyeblikket 16 plussmål mer enn italienerne. Vinner Norge mot Israel i oktober og Estland i november, så garanterer jeg VM-plass. 

Og Estland er for svake. Det er Israel, med alt det styret som vil omringe den kampen, både i forkant, under kampen og etter kampen som kan fucke med den norske veien til VM. Og det trenger vi ikke nå. Vi trenger konsentrasjon rundt det sportslige, vi trenger at det handler om fotball.

Det er noe som alltid har sagt meg at denne generasjonen norske fotballspillere vil komme seg til et sluttspill på et gitt tidspunkt. Det ble for tidlig i 2022, Ståle Solbakken hadde ikke funnet laget sitt, det var Covid og mye annet som ødela. I tillegg var Erling Braut Haaland ute med skade en periode. Litt det samme var det til EM 2024. Og det er litt skummelt å se hvor avhengige Norge er av Haaland. Fem scoringer mot Moldova brakte dette fenomenet opp på utrolige 48 scoringer.

På 45 landskamper.

Vi snakker Gerd Müller-nivå her, hvis noen har hørt om ham. 68 mål på 63 landskamper for Tyskland. Det er brukbart.

Haaland har scoret i de åtte siste landskampene og i 12 av de 13 siste. 

Og fem mål for Norge har ingen gjort siden Odd Wang Sørensen gjorde det mot USA (11-0) i 1948.

Men igjen, denne generasjonen, Haaland født 2000 og trioen Ajer, Berge og Ødegaard født 1998, de er gode, veldig gode. Og i 2024 og 2025 har det endelig løsnet for Ståle Solbakken og disse spillerne, de som på klubblagene og aldersbestemte landslag at de hører til i toppen. Åtte strake seire har denne gjengen nå, 10 på de 11 siste (den 11. var fadesen i Østerrike).

Og det er ikke bare at laget vinner, Solbakkens Norge har scoret 34 mål på de åtte siste kampene. Det er 4,3 mål i snitt per kamp det – imponerende uansett lag og motstandere.

Da Norge vant 10-0 mot San Marino i 1992 var det, om jeg husker rett, åtte forskjellige målscorere, men bare en mann scoret tre – Gunnar Halle. Mot Moldova tirsdag scoret Haaland fem og 2002-modellen Thelo Aasgaard fire, som innbytter, og det i løpet av 26 minutter.

Det er ganske vilt, selv om motstanderen var veldig svak. Moldova hadde ingen ting å komme med, Ødegaard fikk rom og plass, Norge scoret tidlig, og så åpnet kampen seg, Norge kjørte på, Sander Berge vant alle dueller, Nusa kjørte på med finter og fart, og der inne lå han, alltid i posisjon, aldri i offside – Erling Braut Haaland.

Det var Ødegaard til Haaland, og tilbake, det var innlegg, tråkling og skudd. Etter hvert gikk det meste inn, Norge ante at her lå det en mulighet til å pynte skikkelig på målforskjellen, innsatsen fortsatte selv om seieren var sikret for lengst.

Og Martin Ødegaard og Sander Berge dominerte midtbanen 100 prosent.

Når du har Ødegaard og Haaland på laget så kommer du til mesterskap bare de ni andre gjør jobben sin.

Den eneste faren jeg ser nå, det er det alle fotballtrenere frykter:

Skader.

Holder Norges to superstjerner seg klare og skadefrie i oktober og november, så nekter jeg å tro at Norge ikke spiller VM i 2026.

Og det er f… meg på tide.