Fra Gursken til Premier League

I dag sitter han i Viaplay-studioet eller er reporter/intervjuer på indre bane i Premier League. Før det var han programleder. Og før det igjen var han sportssjef i Lillestrøm. Og enda før det var han bare “Fjøra”, den utadvendte, den intense, den scoringsglade gutten fra Gursken på Nordmøre, som var med på å skyte Norge til VM i 1994 – og som ble en slags kulthelt i tre land, Østerrike, England og Tyskland.

Det er mye å ta tak i når det gjelder Fjørtoft, men jeg velger meg historien om hvordan en desperat mann fra Sunnmøre kom seg til engelsk fotball, fra Østerrike.

En scoringsvideo, av ganske dårlig kvalitet.

Det var det Jan Åge Fjørtoft selv postla 30 kopier av for å komme seg bort fra Rapid Wien – og til Premier League i 1993.

Det var dit alle ville. Engelsk fotball, elsket fra barndommen, var fortsatt drømmen for de fleste norske fotballspillere. Fjørtoft spilte fem og et halvt år i engelsk fotball, fra 1993 til 1998. Han har tatt vare på minnene fra den tiden, og de okkuperer det bitte lille kottet i hjemmet hans på Nesøya utenfor Oslo.

Men engelsk fotball for Fjørtoft kunne skjedd lenge, lenge før. Han hadde vært meget god i én sesong i østerriksk fotball, da Queens Park Rangers viste stor interesse høsten 1989. Manager den gangen var Trevor Francis, en legende i engelsk fotball som spiller, den første «million pund-spilleren» – og en manager Fjørtoft gjerne ville spille for.

Rapid Wien var selvsagt oppmerksomme på interessen fra England, men de ga klar beskjed om at det uansett var uaktuelt å selge nordmannen mens de var med i UEFA-cupen. Der hadde Rapid Wien slått ut Aberdeen og Brugge, og sto nå overfor FC Lierse fra Belgia. Her bommet Fjørtoft på straffe – og Rapid Wien røk ut av turneringen på grunn av det.

Det var surt, men Fjørtoft tenkte: Nå kan jeg dra til QPR og Premier League.

Men rett før Rapid røk ut av UEFA-cupen, fikk Trevor Francis sparken i QPR. Resultatene var for dårlige: Ut med Francis og inn med Don Howe. Og ut med interessen for Fjørtoft.

Etter tre sesonger, og mange scoringer i Østerrike, tenkte Fjørtoft: Dette må bli min siste sesong i Rapid Wien. Men det var en annen tid, der den oppfinnsomme gutten fra Gursken la en dristig plan:

Han orkestrerte sin egen avgang. Det gjorde han ved «å late som han var klar for en annen klubb».

Det som imidlertid var tilfelle, var at Fjørtoft var så desperat på et klubbskifte at han selv sendte videokassetter med scoringer rundt i Europa. Fjørtoft hadde ingen agent, kun tro på seg selv. Da sesongen ble avsluttet i Østerrike, hadde han fortsatt ingen klubb fra høsten 1993.

Fjørtoft dro i hvert fall hjem til Sunnmøre, bodde hos morfaren og mormoren – og håpet at en av videokassettene endelig skulle gi treff. Det folk må huske på, er at på den tiden fantes det knapt en mobiltelefon. Så du måtte holde deg hjemme. Det gjorde Fjørtoft.

En dag kom morfaren til sønnesønnen og sa:

«Det er telefon til deg. Jeg vet ikke hvem det er. Han prater engelsk.»

I andre enden var David Hay, Fjørtofts tidligere trener i Lillestrøm, mannen som tidligere den sommeren hadde sagt til Fjørtoft:

«Får jeg jobben som assistent i Swindon, så henter vi deg.»

Nå fikk Fjørtoft beskjed om å komme seg til England, fort som f …

Men alt måtte være hemmelig. Det var nesten sånn «løsskjegg og briller og hatt»-opplegg.

Det som hadde skjedd, var at mannen som hadde tatt Swindon opp i Premier League, Glenn Hoddle, hadde fått et tilbud fra Chelsea – og slått til på det. Hans assistent, John Gorman, overtok – og han hentet David Hay til sin gamle jobb.

For fem millioner kroner, rekordsum for Swindon, ble Jan Åge Fjørtoft solgt fra Rapid Wien.

Han tok fatt på sin første sesong i engelsk fotball – ved å få et spark i den første kampen, spilt på Bramall Lane i Sheffield. Det skulle bli skjebnesvangert. Klubbens nye «number 9» ville absolutt ikke sitte på sidelinjen, så han fortsatte å spille, halvskadet – uten suksess. Det kom ingen scoringer.

Toppspissen, den dyreste spilleren, scoret ikke. Ballen gikk alle andre steder enn i mål. Fjørtoft gjorde den klassiske feilen at han prøvde å forandre spillestil, litt sånn «min stil fungerer ikke i engelsk fotball, her går det mye fortere.»

Ikke var det mye hjelp å få medisinsk heller. Da han besøkte Swindons fysioterapeut, oppdaget han en bok på kontoret hans. Den omhandlet kneskader, men var fra 1936 …

I en Swindon-fanzine var det to sider om David Hay.

Overskriften var:

«Hva har David Hay tilført Swindon?»

Sidene var blanke, bortsett fra en setning nederst på side to, der det sto:

«Jo, han kjøpte Jan Åge Fjørtoft, en spiss som ikke scorer mål.»

10. januar 1994 fylte Jan Åge Fjørtoft 27 år. To dager senere fødte kona Marianne parets første barn, Markus.

Fortsatt hadde ikke Fjørtoft scoret, men han kom inn på Goodison Park mot Everton tre dager etter fødselen og fikk i hvert fall til et flott volleyskudd.

18. januar var det FA-cupkamp mot Ipswich på Portman Road. Swindon tapte, men Jan Åge Fjørtoft scoret – endelig. Likevel, han skulle hjem til Norge. Det var planen.

Fire dager senere, 22. januar, hadde Swindon hjemmekamp mot Tottenham, der Erik Thorstvedt sto i mål, en av Fjørtofts beste kompiser på den tiden, en av dem som hadde hjulpet ham i den vanskelige tiden.

Fjørtoft fikk en sjelden sjanse fra start og følte seg fin. Det gikk litt tid, så ble Thorstvedt skadet. Fjørtoft løp bort til kompisen, som måtte hjelpes av banen:

«Du tør ikke stå der du, akkurat den dagen jeg skal score mitt første mål i Premier League. Du tør ikke, Erik …»

Og det skjedde.

Ian Walker erstattet den norske landslagskeeperen. Noen minutter senere fikk Fjørtoft ballen. Med yttersiden skrudde han ballen rundt Walker – og i mål.

Dette var runde 27 av 42 i Premier League. Fjørtoft hadde spilt 20 ligakamper, 10 fra start, før møtet med Tottenham. Swindon vant bare sin tredje ligakamp for sesongen, men likevel hadde det skjedd noe:

Den berømte måltørken var skutt bort på County Ground.

Dagen etter hadde Fjørtoft og Swindon fri. Han dro ned til sentrum for å kjøpe noen aviser. På avisplakatene var overskriftene omtrent de samme:

«Please don’t go, Jan»

For fortsatt var planen at Fjørtoft skulle hjem, på utlån, for å komme seg vekk fra måltørken i Swindon.

Og løsne gjorde det. I neste kamp, hjemme mot Coventry, scoret han tre.

Kun Matthew Le Tissier scoret flere mål enn Fjørtoft i andre halvdel av sesongen – 12 mål på Swindons 16 siste ligakamper.

Han svarte med å be om en femårskontrakt med Swindon i stedet.

26 mål scoret han for klubben fra seriestart til mars. Han visste det ble lagt merke til.

Som alt annet han gjorde.

Jan Åge Fjørtoft ble lagt merke til – uansett hva han gjorde, hvor.

Han har alltid vært en mann som vet når han skal ta seg tid, han er en det alltid går an å ringe.

Noen har aldri tid, noen har alltid tid.

Jan Åge Fjørtoft tilhører den siste kategorien.

Selv om tida holdt på å renne ut før karrieren i engelsk fotball egentlig hadde startet den gangen i 1993.